Sverre Austnes

EXPH0004

Gjr rede for og sammenlikn Platon, Aristoteles, Galileo og Descartes sine syn p forholdet mellom
matematikk og den fysiske verden.
Platon
Platon levde fra 427 til 347 f.kr. Athen var p denne tiden et slavesamfunn. Overklassen hadde ikke
fysiske arbeidsoppgaver, og hadde da god tid til forske og tenke. Platon var fdt inn i en mektig
familie i Athen, og hadde dermed et godt grunnlag for bedrive filosofi. Han var elev av Sokrates, og
deler hans tanke om sann viten. Det var omtrent p denne tiden at filosofene endret fokus fra naturen
til mennesket. Denne vendingen kalles Den antroposentriske vending.
Sokrates skte etter allmenne definisjoner av begrep, sannheter, gjennom sine dialoger. Platon tar
utgangspunkt i Sokrates sannheter og mener innsikten definisjonene gir, er iden om glede,
rettferdighet og mot. Platon mener at verden er delt inn i den sansbare verden og idenes verden. I
idverden finnes evige, abstrakte, fullkomne objekter som ligger adskilt fra sanseverden. Idene er
allmenne, tidlse og perfekte, som konkrete sansbare ting vi finner i vr verden etterlikner, og utgjr
universelle og ndvendige sannheter. Platon mener at den fysisk verden forandrer seg hele tiden.
Idenes verden derimot, er konstant og enhetlig i det foranderlige. Ettersom Platon snakker om to
verdener, kan vi si at han var en dualist.
For Platon er matematikken gjeldende bde i den konkrete verden og idverden. I geometriens verden
vil ikke en faktisk, fysisk trekant vre en sannhet, ettersom dette ikke er en perfekt form.
Trekantformen vi sanser, minner oss om den perfekte iden om en trekant. Man kan ikke vite noe om
hvor stor en sirkel er uten g inn i den matematiske verden, som i flge Platon ikke er fysisk. Man
kan dermed ikke ha sikker viten om den fysiske verden. Vi sanser et bilde av en sirkel, og
sammenlikner sirkelen med iden om hva en sirkel er, for bedmme om det er en sirkel. For vite at
en sirkel er en sirkel nr vi ser den, m vi gjennom gjenerindring ha kontakt med ideene. I boken
Staten skiller Platon mellom den fysiske tingen og iden om enkelttingen. Han illustrerer dette med en
linje delt inn i to hoveddeler, tenkning og sansning. Det vi sanser er enten originale ting eller kopier av
en ting. I den tenkende verden, vil idene vre originale, mens matematikken vil vre kopier.
Illustrasjonen kalles Linjeliknelsen, og rangerer bde eksistens og kunnskap, der de sansbare skyggene
er laveste form for kunnskap, mens idene er den hyeste.
Platon flger for det meste Pytagoreernes kosmologi og vitenskapssyn. Matematikk var for Platon den
hyeste formen for vitenskap. Matematikken skal lfte blikket fra det sanselige vi finner p jorden til
idenes verden. Matematikk var nkkelen til forst naturen. Han mente at elementenes
minstepartikler er de regulre romlegemene. Selv om han ikke kunne bevise at dette var tilfellet,
mente han likevel at det var rimelig, ettersom geometrien til romlegemene passet til de forskjellige

Sverre Austnes

EXPH0004

elementene. Ettersom jord er solid og lite bevegelig, m derfor minstepartiklene til jordelementet vre
kubeformet. P den andre siden er ild bde destruktiv og bevegelig, s ildelementet m dermed vre
bygget opp av tetraheder, og ha en spiss form som kan bryte ned minstepartiklene hos de andre
elementene. Platon mente at kosmos var skapt av demiurgen, den mannlige fornuft, som former
kosmos etter matematiske mnstre, med utgangspunkt i de fem regulre romfigurene. Han mente at
universet og alle planeter, sola, jorda og mnen mtte ha den mest perfekte formen: sirkelen. Planeter
var festet p kuleskall med sentrum i jorden, og stjernene markerer det ytterste kuleskallet. Som s
mange p denne tiden, hadde Platon et geosentrisk verdensbilde. Han mente at jorden str i ro i
sentrum av universet, mens alle kuleskall beveger seg rundt den.
Aristoteles
Aristoteles, 384-322 fkr, var fra Makedonia, men flyttet tidlig til Athen for studere ved Platons
akademi. I tillegg til vre filosof, var ogs Aristoteles vitenskapsmann med utgangspunkt i biologi.
Under sitt opphold ved Akademiet i Athen, forstod Aristoteles at han ikke kunne vre enig med
Platon. Aristoteles klarte ikke erkjenne seg Platons strenge dualisme. Han mente at idverden og den
sansbare verden er for forskjellige, og kan dermed ikke dele egenskaper. Dersom de konkrete tingene
likner p idene om tingene, m ogs idene likne p tingene. Han mente derfor at det finnes bare n
verden. Denne ene verden kjenner vi gjennom saneerfaring, som gjr Aristoteles til empirist.
For Aristoteles er det to aspekter ved n ting. Substanser, eller ting, er ontologisk (lren om alt som er)
grunnleggende, som en slags grunnide. Substansen har en form, og mange ting kan ha den samme
formen. Deretter kan formen ha sitt eget stoff, som er hva det er laget av. Form og stoff er egenskaper
ved en substans. Formen er de vesentlige kjennetegnene ved ting, det vi kan erkjenne. For eksempel
formen p en hund. Man vet at en hund er en hund nr man ser en, selv om alle hunder ser forskjellige
ut. Stoff er den materielle siden ved en ting, det som opptar plass i rommet. Stoffet skiller tingen fra de
andre tingene med samme form.
Mens Platon hentet inspirasjon fra matematikken for forklare verdensbildet, er Aristoteles
verdensbilde inspirert av biologi. Han har dermed et organisk verdensbilde. Substanser m forsts
dynamisk, ting er p vei til et eller annet sted. Samme substans innehar nye former og egenskaper.
Stoff har mulighet og potensiale, mens form innehar virkelighet og aktualitet. Forandring skjer nr
mulighet blir til virkelighet. Alle ting har et forml eller en tilstand som de streber etter virkeliggjre.
En eikentt har som forml gro til et eiketre. Dette kalles et teleologisk syn p forandring. Aristoteles
mente at forandring kun er mulig dersom en ting bestr av stoff. Stoffet i en substans pner opp for
muligheter som senere kan bli virkelighet, og skape forandring. Slik som eikenttens reise fra ntt til
et tre. Dette kalles for naturlig forandring, og Aristoteles definerer fire typer: Kvantitativ & kvalitativ
forandring, bevegelse og tilblivelse og tilintetgjrelse. Kvantitativ forandring er nr noe ker i
mengden, mens kvalitativ forandring er nr noe fr en annen egenskap. Bevegelse vil si at noe skifter

Sverre Austnes

EXPH0004

sted, for eksempel nr noe faller. Tilblivelse og tilintetgjrelse vil si at en substans inntar en ny form,
og ikke lenger innehar de samme kriteriene for at man kan gjenkjenne substansen slik den var
tidligere. Aristoteles har fire forandringsmuligheter, rsaker. Formale rsaker forklarer hvorfor en ting
gjr som den gjr sett i sammenheng med form og natur. Formlsrsaken viser til en tings nske om
oppn et ml. Aristoteles bevirkende rsak er knyttet til ytre pvirkning, mens den materielle rsak er
tingens tilknytning til sitt eget stoff.
Iflge Aristoteles er jorda er i sentrum av universet, mens stjernehimmelen definerer universets ytre
grense. Han forsvarer dermed et geosentrisk syn. Mellom stjernehimmelen og jorda finner vi lag p
lag med sfrer, der planetene, sola og mnen ligger. Aristoteles deler universet i to deler: omrdet
mellom jorda (sublunar) og mnen og alt over mnen (supralunar). I den sublunare delen finner vi
forandring og forgjengelighet, og domineres av de fire elementene jord, ild, luft og vann. Hvert av
elementene har sitt naturlige sted, med jord innerst i kjernen, deretter vann, luft og til slutt ild. En
gjenstands dominerende element bestemmer dets naturlige sted. Aristoteles mente at en ting sker seg
tilbake til utgangspunktet med en gang den unaturlige bevegelsen er ferdig. Dette stemmer naturligvis
ikke. Aristoteles redder seg inn ved forklare at en stein fortsetter sin bevegelse gjennom luften etter
kastet fordi noe av kraften fra kastet blir overfrt til luftelementet steinen beveger seg gjennom. I den
supralunare delen bestr alt av det femte elementet eter. Her kan ingenting oppst eller forsvinne. I
denne delen er det lag p lag med sfrer som roterer rundt jorden i perfekte sirkelbevegelser. Ytterst
finner vi stjernehimmelen, mens mnesfren markerer det innerste laget. Mellom disse er det mange
lag med sfrer, der blant annet planetene er festet. For at disse sfrene skal rotere rundt jorden, mente
Aristoteles at det mtte vre en ubevegelig beveger utenfor stjerneskallet, som er kilden til alt som
beveger seg. De andre sfrene imiterer denne perfekte sirkelbevegelsen. Ettersom sfrene i den
supralunare delen var delt inn i et avansert, mekanisk, guddommelig nettverk, mente Aristoteles at han
hadde trukket en linje mellom filosofi og religion.
Galileo Galilei
Galilei, 1564-1642, vokste opp i Toscana i Italia. Hanvar professor i matematikk, men interesserte seg
i mange forskjellige retninger. Galilei levde i en tid preget av vitenskapelig revolusjon, der
geosentrisme og Aristoteles teleologi blir erstattet av heliosentrisme og en mekanisk og matematisk
fysikk. Man tok i bruk idealsituasjoner, der man abstraherte situasjoner for beskrive teorier. De
eksperimentelle, matematiske metodene Galileo utviklet, gjorde han helt sentral i den vitenskapelige
revolusjonen. Galileo var den frste til bevise det heliosentriske verdensbildet, og utviklet en ny
bevegelseslre der han motbeviser Aristoteles tvungen og naturlig bevegelse. Dette gjr at Galileo
regnes som grunnleggeren for den moderne vitenskapen.
Da Galileo rettet et teleskop mot himmelen, gjorde han observasjoner som forkastet det geosentriske

Sverre Austnes

EXPH0004

verdensbildet. Han kunne argumentere godt for sitt heliosentriske syn, ved vise til Jupiters mner og
mnens uperfekte sirkelform. Jorden var dermed ikke det eneste himmellegemet med noe som roterte
rundt seg. Galileos heliosentriske argumentasjon gjorde at Aristetoles teorier mtte forkastes.
Ved hjelp av skrplanforsk, beviste Galilei at tiden et legeme bruker p tilbakelagt distanse ker
proporsjonalt med distansen, s lenge helningen er konstant. Denne formelen gjelder ogs for fritt fall.
Gjennom eksperiment viste Galilei at vekten til en gjenstand ikke har noe si for akselerasjonen til
gjenstanden. For forske f orden p de komplekse fysiske situasjonene Galilei s for seg, skapte
han idealsituasjoner, der friksjon og luftmotstand fjernes fra eksperimentet. Galilei kommer fram til
prinsippet om treghet, at noe vil fortsette evig, dersom motstandskreftene blir tatt bort. Vi beveger oss i
samme fart som fartyet vi befinner oss i. Det er med derfor ikke farten som dreper, men
akselerasjonen. Selv om slike situasjoner ikke oppstr i naturen, var disse eksperimentene en god mte
for gjre det lettere finne fram til generelle matematiske naturlover. Det var slik Galilei satte
standarden for videre vitenskapelig metode. Ved bryte ned kompliserte fysiske situasjoner til enkle,
mer forstelige bevegelser, kunne han bl.a. beregne nedslagspunkt og bevegelseskurve hos Aristoteles
kastebevegelse. Galileis dekomponering av krefter bidro til bruke matematikk som virkemiddel for
forst og mle naturens krefter. Man mente at det ikke-mlbare ikke er en del av naturen, men heller
knyttet til vr opplevelse av den, som for eksempel en farge. Galilei definerer en teori om primre og
sekundre egenskaper ved naturen. De primre egenskapene er kvantitative, objektive egenskaper
som ikke kan pvirkes av oss, mens de sekundre egenskapene er kvalitative sanseegenskaper som vi
ikke kan mle. Disse egenskapene kan spores helt til oldtidens atomister, men fr nytt liv under
renessansen bde av Galilei og Descartes.
Ren Descartes
Descartes (1596-1650) var bde filosof, matematiker og fysiker, og markerer bruddet p aristotelisk
filosofi. Han kombinerer filosofi med vitenskapelige underskelser, der begge retninger inspirer
hverandre i hans arbeid. Descartes var misfornyd med sin skolegang, til tross for vre en velstudert
mann. Han mener det er mye feil i det han har lrt, noe som resulterte i at han oppdaget sin egen
uvitenhet. For kunne stole p vitenskapen, mener Descartes at den trenger et nytt, strengt utprvd
grunnlag, der ingenting tas for gitt. Det gjelder spesielt alle selvflgelighetene som flger fra den
aristoteliske arven. For srge for sikker kunnskap, mener Descartes at kunnskapen m ha
matematikken som ideal.
For srge for sikker kunnskap, definerer Descartes den analytisk-syntetiske metode: Alt vi kan forst
tydelig og klart, er sant. For bevise dette, m vi ta for oss definisjonen av ordene klart og tydelig.
Descartes definerte klart som nrvrende for bevissthet, mens tydelig er distinkt, presist og adskilt fra
andre begreper. Tydelig er alt som er matemateserbart. Descartes definerer hye krav for at noe skal

Sverre Austnes

EXPH0004

passere gjennom det metodiske tvile-reglementet og dermed vedtas for sant. Vi m ta hyde for at
autoriteter kan ta feil, og dermed overfre disse feilene til elever i skolen. Han mener at sanser kan
bedra, og vi kan dermed ikke stole p erfaring gjennom sanser. Dette gjr Descartes til en rasjonalist.
Nr sanseerfaring forkastes, forsvinner ogs vitenskapene fysikk, astronomi og medisin, ettersom de
alle baserer seg p empirisme. Descartes tviler i tillegg p aritmetiske og geometriske sannheter,
ettersom de kunne vre falske forstillinger stelt i stand av en ond demon. Den sannhet han sitter igjen
med er kun tvilen selv. Vr eksistens baseres p at nr vi tviler, tenker vi, selv nr vi tviler p tvilen
selv. Hans lresetning Cogito lyder: Jeg tenker, derfor er jeg. Dette blir det eneste sikre
utgangspunktet for Descartes underskelser.
Ved bruk av Cogito og rasjonalisme definerer Descartes to rsaksforestillinger. I den frste rsaken
forklarer han begrensninger ved forandring ved at en rsak m ha like stor eller strre realitet enn sin
virkning. En klokke kan med andre ord ikke bli en datamaskin. Den siste sikre forstillingen handler
om Gud; noe uendelig, perfekt, allmektig og godt. Alt i universet bestr av ett homogent materie. En
uendelig, allmektig makt har fylt universet av materien, slik at selv tomrom eksisterer. Ingenting er
ingenting, som eksisterer. Mennesket er ufullkomment, og det m vre Gud selv som plasserer en
fullkommen id om Gud. Ettersom alt som eksisterer bestr av samme materie, arch, vil hver del av
universet vre likes god som den neste. Hos Descartes sitter vi dermed igjen med kun den
bevirkende rsaken. Et mekanistisk syn p naturen er nettopp et slikt syn, der naturen begrenser seg til
bevirkende rsaker.
Dette frer Descartes videre til et ontologisk (lre om alt som er) prinsipp om konstant
bevegelsesmengde, som vi i dag kjenner som energiloven. Det som eksiterer, det forblir. Noe blir ikke
plutselig borte. Bevegelser i verden styres av forutsigbare og matematisk beskrivbare bevirkende
rsaker, som frer til et deterministisk syn. Men hva med menneskets frie vilje? Tanker kan ikke telles,
og er dermed ikke matematiserbare. Descartes definerer dermed to virkeligheter: tenkende (res
cogitans) og utstrakt substans (res extensa). Utstrakt substans gjelder for kroppen, mens tenkende
substans er for sjelen. Dette bringer Descartes over i en platonsk, dualistisk bane. Kroppen m
forholde seg til naturloven, mens viljen er fri. Platon og Descartes deler det samme problemet med
finne en felles platform for disse virkelighetene. Descartes mente at det i hjernen mtte finnes en egen
kjertel som binder sjel og kropp, der handling og sanseinntrykk blir til opplevelser.
Konklusjon
Til tross for et spenn p over 2000 r, kan vi trekke klare linjer mellom antikkens filosofer og vre
venner Galilei og Descartes fra den vitenskapelige revolusjonen. De har alle hatt revolusjonerende
tanker, satt i perspektiv med tiden de levde i. Hvordan jorden var satt sammen, og hva som befant seg
over vre hoder, bde bokstavelig talt og fysisk, var noe de alle prvde finne svar p. I den

Sverre Austnes

EXPH0004

vitenskapelige revolusjon ble Platon og Aristoteles tanker modernisert for en ny, mer kvantitativ
vitenskapelig verden. Galileo og Descartes fokuserer p kvantitativ fysikk, der de mlbare resultatene
er viktigst. I motsetning til Platon og Aristoteles, unngr Galilei og Descartes trekke forhastede
vitenskapelige slutninger ved gjennomg mysommelige eksperimenter.
For alle de fire filosofene var matematikken en mte forst naturen p. Mens Platon tyr til
geometrien for forklare verdens oppbygning, bruker Galilei prinsippet om treghet. Aristoteles
forklarer at verden er bygget opp av fem elementer, mens Descartes mener at det alt er laget av ett
materie. I spennet mellom antikken og renessansen fr vi ogs et skille mellom et geosentrisk og et
heliosentrisk verdensbilde. Galilei forkaster Platon og Aristoteles teorier om sfrer og planeter med
perfekte geometriske former. Han mener at de primre sanseegenskaper gjelder for hele universet, og
kosmos er dermed ikke todelt, slik som Aristoteles mente. Med sine idealsituasjoner kunne Galilei
forkaste Aristoteles fysikk og f et oversiktlig bilde over kreftene som virker i naturen. Slik som
Platon mente at matematikk var den hyeste formen for innsikt, mente Descartes at matematikk gir
sikker kunnskap, ettersom sansene kan bedra. Hans analytisk-syntetiske metode kan sammenliknes
med de primre sanseegenskapene til Galilei.
Vi ser tydelig gjennom disse fire filosofene og vitenskapsmennene at forstelsen for hvordan verden
fungerer ker ved at hver av disse mennene tar utgangspunkt i sin forgjenger og setter tvil ved deres
teorier for s utvikle en bedre, revidert teori. Selv om Aristoteles fysikk og Platons geometri virker
fjern den dag i dag, var de begge avgjrende for filosofene og vitenskapsmennene i den vitenskapelige
revolusjon, som dagens vitenskap har sin utspring fra. Dagens studenter flger dermed en nesten 2500
r gammel arv, og setter tvil ved vre forgjengeres tanker for s angripe verden med vre nye,
revolusjonerende teorier.

Referanseliste
Dybvig, D. D. & Dybvig, M (2003). Det tenkende mennesket. Filosofi- og vitenskapshistorie med
vitenskapsteori (2. Utg). Trondheim: Tapir akademisk forlag.
Letrud, K (2013). Repetisjonshefte for Examen Philosophicum. Trondheim: Akademika Forlag.